Tegning – et genialt universalspråk

”Å, så flink du er til å tegne!”

Kilde: http://aktivitetsklubben.org/201310/bildebruk-på-nett

”Så fint bildet ditt ble!”

Vi kjenner til kommentarene som fort utspiller seg i en barneklasse hvis de blir satt til en tegneoppgave.  Noen har stor tro på seg selv og tegner i vei, mens for andre butter det fort imot fordi de ser selv at de ikke får det til å se ut slik de ønsker. Når de blir litt eldre uttrykker mange at tegning noe av det verste og kjedeligste oppgaven de kan få. Jeg tror den manglende motivasjonen bunner i at mange etter hvert ikke ser poenget med å kunne tegne, og de føler selv at de ikke behersker det å tegne.

Som ungdom (14-15 år) hadde jeg selv ingen begreper av hva det ville si å tegne. Jeg beundret min far som kunne lage morsomme tegninger, og forstod ikke hvordan han fikk det så bra til. Dette var helt til jeg begynte i 1. Videregående (datidens formgivningsfag) og traff en aldeles inspirerende, oppmuntrende og god lærerinne.  Hun startet året med forsiktig skravering og diverse oppgaver der vi ble kjent med tegnemediet. Og avsluttet året med at vi tegnet en kulltegningen av en menneskekropp. Denne avslutningstegningen var så bra at vi alle sammen rammet den inn, og jeg har selv hatt den hengende på veggen i mange år. Jeg minnes stadig dette skoleåret når jeg ser denne tegningen. Jeg startet altså i klassen med en oppfatning av at jeg overhodet ikke kunne tegne, og avsluttet året med en av de vakreste tegningene jeg har laget i hele mitt liv. Hva skjedde dette året, har jeg mange ganger spurt meg selv. Det er uten tvil lærerens veiledning som bidrog til den voldsomme utviklingen. Siden den gang har jeg forstått at det å tegne er en egenskap som det er fullt mulig å lære seg, men det krever trening, praktisering og øving i å se. Når det går lengre tid uten at jeg tegner så merker jeg selv at jeg mister noe av det jeg engang kunne. Jeg må tegne mange tegninger for å ”få det inn i fingrene igjen…”

Mine første tanker etter å ha lest artikkelen er at jeg ikke har tatt oppgaven min som kunst og håndsverklærer alvorlig, og at jeg har sviktet elevene i å motivere dem til å lære å tegne. Utfordringen ligger i å gjøre tegnetimene morsomme, lærerike og ikke minst gi elevene en opplevelse av mestring. Jo eldre elevene er, jo mer må de føle at dette er noe de har behov for å kunne. 

Når jeg nå reflekterer litt mer rundt det å bruke tegning som språk, vil jeg i fortsettelsen som lærer tenke mer tverrfaglig rundt kunst og håndverksfaget. Man bør bli mye flinkere til å trekke inn naturfag, samfunnsfag og historie, og f.eks jobbe med illustrasjoner eller arbeids/forsøkstegninger. I norskfaget er jo mulighetene for å lage illustrasjoner til tekstene de har skrevet. Jeg hadde en gang et billedbok-prosjekt hvor elever på mellomtrinnet skulle lage bøker til valgfri aldersgruppe. De elevene som følte seg usikre på sine tegneferdigheter valgte bøker for lav aldersgruppe fordi de tenkte at de barna ikke ville være så kritiske til hvordan de tegnet. Det de ikke visste den gang er at tegningen er mye viktigere enn teksten når de minste barna skal lese en bok. Å lage tegninger som ble av betydning for noen andre opplevde elevene som meningsfullt og motiverende. Jeg ser nå at jeg også må bruke lignende muligheter i andre fag og andre sammenhenger.

Som lærer er det jeg som står ansvarlig for å formidle tegneglede og tegnekunnskap til mine elever. Jeg ser at det er en stor utfordring i den norske skolen at mange kunst og håndverkslærere er godt til å drive med praktiske prosjekter (gjerne fordi det er en del av hobbyen deres). Men jeg tror dessverre det er et mindretall som kjemper og ivrer for tegningen. Jeg tror det er mange som ikke har kunnskap nok, og som selv kan tegne. Slik er det i hvert fall i det miljøet jeg kommer fra. Hvis en som lærer ikke har kunnskap og kan tegne selv, tror jeg det er en stor utfordring å skulle lære elevene noe. Jeg tror det bortimot umulig. 

Etter å ha diskutert med medstudenter er det flere som synes at dette temaet om tegning under middels interessant. Dette er synd, og står litt i konflikt med budskapet til Knut M. Nesse i artikkelen. Det er å håpe at de fleste har skiftet mening etter å ha arbeidet med denne artikkelenJ!